26/04/2026
I dag har vi gleden av å dele en aldri tidligere publisert fortelling om Jens Bjørneboe. En av denne sidens følgere, Torkild Waagaard, skriver om et personlig møte med forfatteren i 1975, som han sendte til oss via Messenger, uten tanke på deling. Det er med Waagaards vennlige tillatelse vi deler fortellingen her. God lesning:
"MELLOM ASKE OG POESI –
Da Jens Bjørneboe så meg!
En fredags vinterdag 1975, sto jeg i en av mine mest spesielle uker som «instrumentmann». Jeg jobbet egentlig offshore, men hadde leid meg ut til AS Sigurd Sørum i Sandvika i friperioder.
De ga meg oppdraget på Vestre Krematorium – et bygg med tunge bueganger og en trolsk atmosfære som krevde alt av deg.
Oppdraget var teknisk krevende:
Vi kremerte mange skjebner hver eneste dag, og skorsteinen spydde ut svart røyk. Min jobb var å få den bort. Jeg monterte en fotocelle inne i selve skorsteinen som styrte primærluftsvifta. Mer sot betød mer luft. Jeg kjempet en mekanisk kamp for å holde himmelen over Oslo ren, mens jeg vandret under buegangene i det stille bygget.
Da fredagskvelden kom, var jeg tom. Sotsmaken satt i halsen. Jeg dro rett til Den Gamle Major på Majorstua og bestilte en flaske Cinzano.
Da flaske nummer to kom på bordet, kjente jeg en hånd på armen min.
En mann med et blikk som hadde sett alt, sa: «Du må ikke ta livet av deg, gutt.»
Det var Jens Bjørneboe.
Han var selv svært deprimert denne høsten. Han hadde akkurat gitt ut boken Haiene, og kritikken hadde vært til dels nådeløs. Han bar på en tung bør, men kanskje var det nettopp derfor han så meg der jeg satt.
Vi ble sittende i timsvis. Vi snakket om filosofi, om de dype spørsmålene og om de ti sjelene som hver dag forlot skorsteinen på Vestre. Vi skålte for livet og for mørket, helt til klokken ble 23:30. Da sa han:
«Nå drar vi til André.»
Vi endte opp hos André Bjerke. Der, i stua hos poeten, drakk vi Andrés hjemmelagde vin til morgengry. Kontrasten var total: Fra buegangene i krematoriet, til en natt fylt med filosofiske skåler og menneskelig varme mellom to av våre største åndshøvdinger.
Jeg lærte den natten at selv når man jobber med livets slutt, og selv når kritikken stormer som verst, finnes det et fellesskap i samtalen. Takk til Jens og André for at de åpnet ventilen den gangen. 🍷✨
PS: Jeg lærte at Jens og André faktisk var fettere😉"