Teamkraft

22/08/2026

For en fin måte å starte et nytt skoleår på! 💚

Vi i Teamkraft fikk gleden av å tilbringe en dag sammen med de ansatte ved Bergenhus skole – med samarbeid, latter, refleksjon og noen utfordringer underveis. Ekstra hyggelig er det å høre at deltakerne både lærte noe om seg selv og om kollegaene sine.

Tusen takk til Bergenhus skole for tilliten, åpenheten og en skikkelig god dag sammen. Dette er akkurat slike dager vi i Teamkraft liker å være en del av. 💪

10/05/2026

De siste dagene har Ingar, Inge Magnus og Morten fått tilbringe tid hos Bioco – en usedvanlig spennende arbeidsplass med store muligheter og mennesker som virkelig brenner for det de holder på med.

Det har vært utrolig interessant å få et lite innblikk i miljøet, tankene, menneskene og arbeidet som skjer der. Tusen takk for tilliten, gjestfriheten og for at vi får være med litt på innsiden! 👍👍👍

15/04/2026

Sterke og inspirerende dager i arbeid.

Vi har hatt gleden av å jobbe tett med mennesker, samspill og utvikling i praksis – og ikke minst hos Askim Frukt - og Bærpresseri AS. Et sted med stolthet, kvalitet og mennesker som virkelig vil noe. Det merkes. Det skaper energi i rommet.

Det er nettopp i slike miljøer det skjer noe. Når folk møter opp med vilje til å utvikle seg, være åpne og jobbe sammen, så løsner det – i samarbeid, kommunikasjon og retning.

Dette er det vi brenner for.

Tusen takk for tilliten – vi gleder oss til fortsettelsen. 👍

05/04/2026

Det er full fart om dagen med nye konsepter og nye relasjoner – og plutselig er sommeren rett rundt hjørnet. Håper du har hatt en god påske! 😃👍

17/03/2026

Kollegaen vår Morten Historien om Norge - Morten Dehli snakker om det å se mennesket. 👍👍

Dette er ikke helt vanlig Historien om Norge-innhold, men i dag måtte jeg bare skrive dette.

Vanligvis finner dere meg dypt nede i pergamenter fra 1200-tallet, opptatt av maktspill, kongsvalg og de lange linjene som bygde landet vårt. Men i dag må jeg legge sagaen om Håkon Håkonsson til side for en liten stund. For mens jeg satt og leste om den unge kongssønnen som ble båret over fjellet av birkebeinerne i 1206 – en liten gutt som bar hele Norges fremtid på sine spinkle skuldre – slo det meg noe enkelt, men viktig: Historien om Norge handler ikke bare om dem som bærer kronen. Den handler også om dem som blir båret, og om dem som nekter å slippe taket i hverandre når stormen raser som verst.

Det er her Team Pølsa kommer inn som et av de vakreste kapitlene i moderne norgeshistorie. Et kapittel skrevet med tårer, svette og en varme så intens at den brenner hull i vår kalde, digitale hverdag.

Håkon Håkonsson ble symbolet på samling etter hundre år med borgerkrig. Han brakte fred og orden til et splittet folk. Men det vi ser på skjermen i dag, gjennom denne gjengen av ungdommer, er en annen form for samling – en samling av hjertene våre. I en tid der vi ofte føler oss mer splittet enn på lenge, sortert etter prestasjoner, utseende og hva vi kan «levere» til samfunnsmaskineriet, kommer Team Pølsa som et historisk friskt pust. En motvekt til alt det kyniske. Selve definisjonen på det vi kaller «det gode Norge».

Når vi ser Benjamin, Alva, Erik, Synne, Kornelius og Eleah legge ut på sin ferd mot Holmenkollen, er det nesten som å være vitne til en moderne birkebeinerferd. De bærer kanskje ikke en fremtidig konge, men de bærer på noe som er minst like dyrebart: retten til å være seg selv, akkurat slik de er født. De bærer et budskap om at et menneskes verdi ikke kan måles i sekunder på en stoppeklokke eller i karakterer på et ark. Det er ufattelig viktig – og dypt rørende.

Se på Øystein «Pølsa» Pettersen. Han er ikke en hærfører i gammel forstand, men han leder med en kjærlighet og ekthet som ville gjort enhver sagakonge misunnelig. Han ser ikke begrensninger; han ser mennesker. Han ser at bak en diagnose, bak et syndrom eller en funksjonsnedsettelse, brenner en ild som bare trenger litt oksygen for å bli et flammende bål. Han lærer oss noe enkelt, men avgjørende: Vi må slutte å se på hva folk mangler, og begynne å se på hva de har. Og det denne gjengen har, er et mot som får oss andre til å blekne.

Hvorfor treffer dette oss så sterkt akkurat nå? Kanskje fordi vi lever i en tid som på noen måter minner om middelalderens mørkeste sider – en tid der de som ikke passer inn, de som er «annerledes», fort kan føle seg stående utenfor muren. Vi har kanskje ikke borgerkriger med sverd lenger, men vi har en usynlig krig om oppmerksomhet og perfeksjon som etterlater mange sår på sjelen.

Da er Team Pølsa medisinen vi trenger. Det er et program som tvinger oss til å stoppe opp, og som får oss til å tørke en tåre når en deltaker mestrer det tilsynelatende umulige – ikke fordi det er «synd på dem», men fordi vi kjenner oss igjen i gleden deres. Vi kjenner oss igjen i behovet for å bli sett akkurat slik vi er, uten filter.

Dette er historie i sanntid. Historien om hvordan vi som folk velger å behandle hverandre i 2026 – en hyllest til det uperfekte. For akkurat som Håkon Håkonsson måtte tåle frost og farer på veien mot tronen, må disse ungdommene kjempe kamper hver eneste dag som vi andre knapt kan forestille oss. Likevel gjør de det med et smil, med en ærlighet og med en lagånd som er helt unik.

Det er varmt. Det er ekte. Det er kanskje det vakreste vi har på TV i dag – og noe av det viktigste som er sagt om menneskeverd i dette tiåret.

Når jeg nå går tilbake til mine middelalderske tekster, gjør jeg det med et litt lettere hjerte. For selv om kongene i sagaene er borte, lever den norske dugnadsånden og omsorgen videre. Team Pølsa er beviset på at vi fortsatt kan bære hverandre over fjellet. Vi må bare tørre å rekke ut en hånd – og tørre å heie på dem som kjemper de tøffeste kampene.

Verken Øystein Pettersen eller NRK kommer nok til å lese dette jeg skriver. Men det gjør egentlig ingenting. Jeg hadde bare lyst til å si det likevel:

Takk til NRK og Øystein – til Benjamin, Alva, Erik, Synne, Kornelius og Eleah.

For motet. For ærligheten. For varmen dere gir oss som sitter og ser på. ❤️