11/09/2025
Det er dagen etter verdensdagen for selvmordsforebygging og jeg sitter igjen med mange tanker etter alle innleggene jeg leste i går. Flere av de gjorde inntrykk. Noen av de minte meg om meg selv, og min historie. Andre fikk meg til å tenke på folk jeg kjenner, folk jeg har møtt og folk jeg har jobbet med.
Som privatperson har jeg en lang historie. På et sted i den historien, for noen år tilbake, var jeg selv å finne i gropa. Det var jævlig mørkt, helt svart. Det var ingen håp. Ingen glede. Det var så mye smerte. Alt gjorde vondt. Alt var håpløst, og jeg trodde aldri at det skulle bli bra igjen. Jeg tenkte selv tanken «jeg orker ikke mer».
Nei, jeg hadde aldri klart å ta mitt eget liv. Jeg var for redd for å dø. Jeg vil allikevel nevne det, fordi jeg selv har kjent følelsen av å ikke klare mer. Ikke ha plass til mer. Ikke ha noe mer håp. Ikke føle noe glede mer. Å føle seg så alene. Å føle at ingen bryr seg.
Jeg jobber daglig med mennesker i vanskelige livssituasjoner. Jeg har ikke telling på hvor mange av de som har sagt de ikke orker mer. Som har sett på meg i tårer og sagt at «det er for mye». «Jeg makter ikke mer», «hvorfor kan jeg ikke bare ha det bra», «ingen orker meg» eller «jeg er så sliten». Som føler seg alene, eller som ikke ser noen utvei. Ofte med en vanskelig og komplisert historie, med sår som er vanskelig å hele. Det gjør inntrykk å ta de i hånda. Det gjør inntrykk å ta inn smerten de har i øynene, og jeg ser at de har det vondt.
Det er forferdelig. Det er ikke egoistisk. Jeg forstår de som velger å forlate verden. Jeg sier ikke at det er utveien. Jeg vil ikke at noen skal ta valget om å avslutte livet. Aller helst ville jeg hjulpet alle. Men selv om det er vondt for de rundt, så er det FOR vondt for den som sitter i det. Ja, du må be om hjelp. Men det koster og det er ikke nødvendigvis sånn at en får hjelp. Det er ikke sikkert man har folk rundt seg. Derfor er der så viktig å være et medmenneske.
Det aller viktigste er menneskene i livet ditt. De som lyser inn i mørket. De som får frem latter når du egentlig ikke klarer å være glad. De som sier du er verdt noe. De som lager tid og gir tid. De som elsker deg.
Uten hverandre er vi ingenting. Uten hverandre dør vi.
Jeg håper dere alle husker på hverandre. Evner å forstå at du ikke kan dømme andre fordi du ikke forstår. At du kun kan møte andre ved å lytte, se dem, høre og gi. Noen ganger er det vanskelig. Vi kan føle vi ikke har tid. Vi kan oppleve at vi ikke har noe å gi. Ofte handler det bare om å være i det sammen. Du trenger ikke si noe. Trenger ikke gjøre noe. Trenger ikke prestere. Bare vær der!
Vi har virkelig ingen fler å miste.
- Julie ❤️
